Måned: februar 2014

Løpesesongen 2014 har offisielt startet – det endte godt til slutt…
To tanker sloss ofte om plass når sesongen starter, ofte vinner tanken som er mest offensiv. Resultatet blir neppe positivt av den grunn. Fordi? Fordi den offensive tanken vil åpne raskere enn hva fornuftig er, og resultatet blir at beina bombastisk forteller deg at løpet er slutt lenge før det i realiteten er over. Meeen, et løp er forresten aldri over før man løper i mål. Gjerne på beina. Lørdag 15. februar løp jeg i mål på #bislett50k med tømmerstokker til bein.

Fra start av….
Sto opp, fikk meg havregryn til frokost, småløp for å rekke t-banen som har halvtimesruter så tidlig på helgen. Rakk trikken, og ble heldigvis «vekket» tilbake til verden da trikken svingte (byttet på Stortinget) til venstre og jeg skulle til høyre opp mot Bislett. Jeg måtte ga av trikken nå, det sa han. Hvem? Anders TøsseJ Han skulle også løpe. Vi fikk hyggelig minutter å prate om løp opp de siste 5-6 min til Bislett.

Inne på Bislett
Hei på deg, hei på du og der er vi ja. Det sosiale er i førersete før man rekker å komme seg i løpetøyet under Bislett stadion. Rekker å hilse på Bennet, Stordalen og Følling – bra folk det der ass!! Ellers blir det mange andre som blir nikket til, små hilst på, kjørt noen high-five samt noen jeg er usikkker på og noen som er usikker på om det går an å hilse på meg. Det er nå ca 45 min igjen til start.

Altra eller Virrata?
Skotesting, jepp, det må til. Altra eller Saucony? Thomas og jeg småløper et par runder mens jeg tester følelsen. Banen er fin, og runden er som vanlig på 546 meter. Vi skal snart ut å løpe 92,5 runder. Det blir akkurat 50 km. Egentlig har jeg bestemt meg for sko. Det blir som bestemt. Saucony Virrata er valget. Lette, digge og perfekt for dette løpet. Tror jeg.

Klar – ferdig – løp…
Så skjer det, etter å ha varmet opp en stund – hilst på ultrafamilien – Geir Frykholm skriker at det nå er 30 sekunder igjen til start. Jeg får plutselig knapt med tid. Jaja, det er ikke noe stress det. Men, i det starten går har jeg bare rukket å komme meg til startrad 3. Der løper de fort. For fort. Men jeg er bare glad til jeg, nå kan jeg få testet ut den farten også.

Teit åpningsfart:(
Første 10k går på ca 43:00 min. For fort vet jeg. Så jeg fortsetter i stort sett samme fart. Halvmaraton blir passert på 1:37. Jeg har nå merket at farten var for høy i starten. Jeg har merket meg at februar er ikke måneden til å teste ut åpningsfarten på en ultra maraton. Men, men, det er bare å slakke av – prøve i hvertfall. Så skjer ikke. Jeg blir forbi løpt av flere jeg allerede har tatt igjen med en eller to runder. Og når Tim Bennett kommer å tar meg igjen så legger jeg meg bak hans rygg. Han løper jevnt som ei klokke. Rundene mine startet på 2:25-2:35, for så å nå 2:45 og enda litt saktere. Bennett kjørte jevnt på ca 2:35-2:40 og etter bare noen få runder var det helt klart stopp for meg.

Hei på deg din ultraVEGG
Det å møte veggen i et maratonløp er ikke moro. Jeg har gjort det i tidligere løp, men det er en stund siden. Jeg husket ikke helt hva det innebar, men nå ble jeg raskt og brutalt både påminnet og satt på plass av mitt kjære åpningstempo. Ønsket om å fullføre var stort. Planen var jo sub 4 timer. Noe jeg trodde på selv, såpass stor var troen at jeg vel egentlig hadde stått og skreket det ut over både internett som venner og familie. Jeg skulle bare hente tiden og alt hva som følger med. Så skjedde ikke.

Slegge…
Etter 26-27km var det i mitt hode kun èn ting å gjøre – løpe så sakte at det gikk fremover. Prøve å løpe av seg stivheten, tømmerstokkene til bein var tøffe å flytte og ett og ett skritt ble løsningen.
Hva nå? Ha det moro, AndreasJ Ut på tur – aldri sur! Jeg måtte gjemme smertene godt, det gikk 12-13 runder hvor jeg knapt nok tenkte på annet enn å bryte. Jeg klarte knapt nok gå. Men, så skjer det – jeg fant et tempo som faktisk gikk an å løpe i. Jeg hadde på en merkelig måte klart å løpe av meg 10-12% av veggen. Slegga var lissom borte. Nå VAR det faktisk gøy og moro igjen:) 🙂

Jobbe mentalt!
Da jeg hadde løpt i tre og en halv time passerte jeg 40k og med en mil igjen føltes det faktisk ut som dette var mulig å fullføre. Jeg stabiliserte rundetidene så godt det lot seg gjøre, men selvsagt med en og annen stygg km-tid, og etter passering maraton gikk det ca 43 minutter før jeg løp i mål på 4:27.49 og hele følelsesregisteret åpnet seg. Det fikk nok Marianne Følling merke, tror det kom både tårer og hulking. Med fullført ultra løp kommer ofte følelsesmenneske fremJ Så fikk jeg også gratulerer Marianne med et fantastisk løp, hun har knapt nok trent (så vidt jeg vet) og løp i mål på 4:25!! I Skottland skal jeg la deg guide meg inn til en god tid:)

Neste løp?
Neste løp for meg blir lørdag 12. april – da er det debut for meg med tanke på en ny ultra distanse. TEC100 byr på 161km i terrenget utenfor Stockholm – mitt første løp over den klassiske ultra distansen 100 miles!!

Fokus frem til det – 8 uker med rolig mengde, avbrutt med lørdagsintervaller inne på Bislett.

#løpno

Tusentakk til alle jeg løp sammen med på lørdag – til alle som sto rundt og heiet. Til alle som gjør at dette er ekstra morsomt å bruke tiden på. Spesiell takk går til Hilde som bare smilte på linjen, Thomas som er positiviteten selv, Følling fordi du løper så lett, ryggen til Tim, løpsarrangementet til Sharon og Geir – og til familien min som kom å backet meg opp siste timen!!

En foamroller er fin å ha etter lengre løp:-)