#løpno | Drømmen mot strømmen…

Fiksert på drømmen når drømmen er årevis unna. Det er ikke langt før det gjør vondt. Det enkle er ofte riktig. It goes on, and on. Klisjeer, ordtak eller what-ever.
.
Når løping er en herlig mix av inspirasjon, melk-og-brød og flukt. Jakten min utspiller seg både i mitt eget hode og på veien. Å se asfalten åpenbare seg i en paddeflat rett strekning er über hett. Add the heat and I AM in heaven. Blikke bedre lissom.
.
.
badwater 135 ultramarathon
Scott Jurek (fra bw135 in 2013.  Picture cred; http://bit.ly/thefearlessmind
I årevis har jeg løpt. I årevis har drømmen min overordnet bestått av å løpe litt raskere på alle distanser det går an å løpe i konkurranser.

Fortsett å lese #løpno | Drømmen mot strømmen…

#badwater 135miles Crew RaceReport #bw135 | You can sleep when you’re dead

Først, til Gregor; få kan forestille seg det du utførte ved å delta, gjennomføre og fullføre Badwater Ultramarathon 135 miles på 44:58.20. Fytti-katta-så-sterkt.

Gregor Guzwa BIB 92 finished Badwater 135
Gregor og Team BadGregor bryter målsnøret og fullfører Badwater 135miles Ultramarathon 2018.

Det var din drøm.

Det var du som ikke stoppet før etter 217km.

Du stoppet ikke før du var i mål.

Det var du som ba oss ikke å forlate deg.

Det var du som satt på ‘You’re Fucked’ (Hardwired, Metallica) på vei til starten.

På full guffe.

Så smilte du.

Lurt.

30-40min før start, beastmode og fullt fokus!? Neh, Metallica og et lurt smil😎🔥‼️

Så vidt jeg vet har ingen nordmann (du er litt norsk og ikke bare polsk vettu) fullført Badwater 135, men to andre har forsøkt for noen år siden.

Mange, også du Gregor, driver og maser om at teamet er viktig i et løp som Badwater. Det er nok ikke feil.

When in Death Valley one must have fun‼️🔥😎

Vannet som ble ubehagelig varmt, det vannet vi helte opp i en flaske full av isbiter. Vannet ble varmt på 10-15 minutter. Det var en av årsakene til at teamet bare kjørte 1-3km for å vente på Løperen. To flasker ble langet, Gregor takket og la i vei videre.

Innblikk, så langt det er mulig å gi noe sånt….

Her skal jeg forsøke å gi en så usminket beskrivelse av reisen gjennom timene før start, underveis og til slutt da du ikke gadd mer og tok noen pushups 200meter før du krysset målstreken.

Starten

Startfeltet Gregor startet i var 20.00-startwave. Det finnes to andre, en 21.30 og den siste 23.00.

Informasjon, bilder, nasjonalsangen til USA, mer bilder, og så gikk starten. Gradestokken viste 118F. Også den derre hersens hårføneren. Sånt kan ikke beskrives, men du løper altså i 47 grader mens noen konstant blåser varm hårføner luft på hele kroppen din.

Team Gregor

Teamet til BadGregor besto av 4 personer. Gunnar (primært sjåfør), Megan (crew Chief), Scott (pacer/crew) og meg (pacer/crew).

Oppgavene til crewet/pacere

* levere absolutt alt av et variert kosthold underveis

* spotte om Gregor var med-og-tilstede

* peppe og fortelle hvor sexy han var

* generelt fikse gnagsår ‘her og der’

* løpe/gå etter det ønsket Gregor hadde

* sørge for til enhver tid at det var nok IS til Gregor, 3 store kjølebokser var lastet og til disposisjon bak i bilen (Chrysler Van)

* kanskje like viktig; alt dette måtte vi gjøre også for oss selv mens BadGregor løp videre…

BIB & picture time. Too earley to know whats going on;-)

Spott nå for all del Gregor før han passerer!!

Etter ca 3km ser vi Gregor. Så vidt. Pitch dark, og en lang rekke løpere med hodelykt og juletrebelysning – jepp, det var Gregor. Vi skifter begge hans håndholdte flasker. En med is/vann, og en med elektrolytter.

(Info; flasken med is/vann blir etter kort tid så varm at den er ubehagelig varmt å drikke. Dette pga den ekstreme varmen)

Følgebilen, med teamet, har lest og forsøkt etter beste evne å sette seg inn i samtlige sikkerhets- og konkurranseregler.

* bilen kan ikke stoppe hvis den har noen av hjulene på den hvite linjen og skal sjåføren ut av bilen må han ikke gå utenfor den hvite linjen

* den hvite linjen er rett og slett veimerkingen som har som oppgave å markere at veien slutter og veiskulderen starter

* i ørkenen er det stort sett sand over alt utenfor veien, og med fare for å sette fast bilen spesielt når det var mørkt var overhengene (skjedde feks i 2017-utgaven)

Stopp 2…

Varmen økte noe faktisk, opp til 119-120F og hårføneren gav seg heller ikke om natten. Det var bekmørkt.

På stopp 2 allerede, her fant vi ikke parkering der vi ønsket, og måtte kjøre en del lengre. Det resulterte i at da Gregor endelig dukket opp der vi hadde stoppet var han preget av å ikke ha sett oss til avtalt tid & sted. Vi sørget for at det ikke skjedde fler ganger. ‘We will not leave you, and will take care of you!’ var vår klare beskjed, etter en småbekymra norskpolakk i hetenatten.

Kontroll

Fra og med stopp tre hadde teamet kontroll på hvor Gregor var, og vi kjørte forbi han og stoppet slik at vi rakk å fikse flasker og mat. Noe henging ut av vinduet og skriking (heiing) var ikke helt lov, men vi gjorde da det også….

Funfact;

Gregor alene drakk over 50 liter vann underveis i løpet. Legg til cola, gatorade, redbull, elektrolyttdrikke (flere typer) og ginger-ale så ble det mye væske.

Pissing

Hvor, når, farge og hyppighet på når Gregor måtte late vannet var viktig å ha kontroll på. Alt ble både notert i en logg, samtidig som det ble brukt for å avdekke mulige endringer teamet måtte ta hensyn til. Det kunne være ‘nei, nå var det en sterkere elektrolyttdrikke som måtte til’ eller rett og slett ta 1min pause lengre ved bilen da han ikke snakket helt tydelig. Gregor sine signaler er enklere å tyde for teamet enn for Gregor selv. Mer om dette senere.

Cutoff etter ca 50 miles (snaue 2 x maraton)

14 timer var den magiske grensen for når 50 miles måtte passeres. Syv timer per ‘maraton’ ble fokuset gjennom hele natten.

1rst of two big hills…

Rett før klatringen mot Townes Pass, passerer Gregor Wildrose Turnoff og den første cutoffen (cutoff betyr at du etter tidspunktet satt av arrangør blir tatt ut av løpet hvis du ikke passerer før cutoff (tidsfristen) og da får du ikke forsøke å fullføre engang)

Having fun while hammering the hill….

Han har løpt en god del raskere enn race planen som ble lagt (10-11min/km), og underveis på natten ligger Gregor langt over timen foran skjema. Det blir etterhvert tyngre, men han klarer cutoff med ganske god margin. Ca 45min før arrangør ‘drar räpet’ og fjerner deg fra løpet.

Nå venter ca 15-16 km og ca 1300-1400 meter med stigning. Oppover og oppover. Få løper. Alle deltakerne er preget. Det meldes om rekordvarmt i dalen hvor Badwater løpes gjennom – Death Valley. Temperaturen er 121F/49C. It’s hot, it is very hot.

Gregor jobber på, videre. Fremover!

Opp mot Towns Pass på ca 5000ft ber stadig Gregor om feedback på én ting – hvor lenge er det til toppen?? Jeg tror han brukte 3-4 timer til toppen. Han er utslitt og ikke helt med. Forståelig.

Nå venter noe helt annet. Nedoverbakke. Så digg. Nydelig. Fin utsikt. Fryd og gammen. Hvile seg nedover. 4-fart…

Feil.

Med et fall på 9-10% i nedoverbakkene, og mellom fjellene som avgir en bonus varme, så ‘går beina i stykker’. Sola steker. Det blir varmere. Temperaturen har steget til 50C. Legg til at sola har startet å steke. Nevnte jeg sola?? Rettelse; SOLA STEKER DEG.

Lårene er som nevnt helt ødelagt etter kort tid.

Nedoverbakke på asfalt i 25km.

Om det er bonus eller motsatt skal ikke sies, men de neste 14-15 km går rett frem og man kan se at den aller siste MILA går gjennom et område som er løpets absolutte varmeste punkt. Det er nå 53C, og stekende sol. Ikke glem hårføneren. Den er nå turbo-føner.

Meeeh, det var her det var så kaldt. Not. Nederst i dette dalføre var badstua satt på fullt😱😜🔥

Heat stroke x 2

Bakkene nedover er det jeg som småløper og går sammen med Gregor. Gregor og teamet har nå ikke sovet på 30timer – inkludert pakking av bilen, handling av næring/drikke/is etc (Gregor hvilte selvsagt tidligere men ikke teamet).

Først tar jeg telling, blir satt i/under/oppe i en isbøtte og har is-håndkle over hodet. Jeg ville bare vekk. Hjem. Grein. Kunne ikke fatte hva vi hadde der å gjøre. Fra lett pacing noen timer i stekeovnen, og rett i heat-stroke. Det var bare surrealistisk.

-Lang historie kort; etter 30-40min i noe jeg ikke vil oppleve igjen, så vips, jeg var back in business. Spiste litt nudler, kanskje verdens beste!!

Så Gregor, rett etter jeg tok telling, skjedde det samme med Gregor. Han gikk i bakken, var helt i ørska – ga klar og tydelig beskjed; I am out, I do not want to finish. I want to quit.

-team Manager ga beskjeden ‘you’re not done yet mate’ og Gregor ble plassert i enda et IS-TELT. Så vidt jeg husker så tok det en halvtimes tid med Gregor og så ble han erklært fit-4-fight og ut på veien bar det.

Nudler og avokado wrap!

Da helvetesdalen var passert var alle mann alle klare for mat – skikkelig mat. Frem til nå hadde det gått i ulik drikke, loff, frukt, og masse mer drikke.

Det ble nudler og wrap i Panamint Springs. Gregor ble her beordret til sengs for å se om han kunne hente ut litt mer krefter før ny klatring – nå opp 12-13km til Farther Crowley. Stigning på 1700-1800 høydemetre.

Going up – fast

Gregor lå nå ca 2timer før cutoffen ut fra Panamint Springs, han var over halvveis og humøret var bra. Is-teltet, mat og 10-15min med powernapping hjalp. Oppover, oppover og oppover. Med sola som var på vei ned (ja, vi klarte å sette pris på solnedgangen til en hvis grad) og en snill vind – da føltes faktisk ikke 45-46C så ille. Hadde vi lissom kjørt verdens mest raske akklimatisering?

Walk-i-talkie

Opp mot Father Crowley var det få steder å parkere, og kombinerer du bekmørk kveld med tusen meter rett ned på hver side av veien – så må man være forsiktig med hvor man kan parkere. Det betød færre stop å mate BadGregor på. Men det gikk. Han hadde vært gjennom det værste.

En etterlengtet, og lang, do pause på toppen av Farther Crowley ble etterfulgt av en latterlig lang natt. Det var natt to, og søvnmangel preget nå alle. Spesielt Gregor selvsagt. Det var i løpet av denne natten Gregor gav seg i vei til å fortelle et par lange og gode story’er. På norsk selvsagt. Greia var bare at jeg var den eneste som forsto norsk, og på dette tidspunktet satt jeg i bilen. Men når Gregor tydeligvis klarte å prate såpass bra, var det for Megan bare å jatte med. At Gregor pratet betydde at han var ved godt mot, og det var krefter igjen. Ingen aner hva han egentlig pratet om. Han husket det ikke. Go figure…

Darwin – der det ikke bor én eneste sjel

Darwin ble passert som et offisiellt sted for cutoff, med relativt god margin. Nå gjensto ikke flere bakker før siste stigning opp Mt. Whitney.

Gregor hadde et bra driv og skiftet mellom jogging, gåing og noe som lignet ‘shuffeling’.

McDonald’s

Teamet hadde i Lone Pine stoppet og kjøpt cheeseburger, chips og cola til Gregor. Sjeldent har jeg sett et mer fornøyd smil.

Lone Pine er passering 121miles, og nå gjenstår kun en halvmaraton. De 21km som har småpene 2000 høydemetre, fører Gregor mot beltespenna.

«

The Last Push

Perspektivet på denne halvmaratonet er vanskelig å tegne, tiden han bruker opp er ca 5,5 timer. Bare siste 6km går på nesten to timer. Det er svært bratt, det dukker opp en kort storm med lyn & torden. Alt kommer.

Gregor er allikevel vel vitende om at dette kommer han til å klare. Det gjør bare så vanvittig vondt. Overalt.

«

Mest trøtt er nok Gregor i hodet, etter å ha blitt fortalt i snart to døgn at det er 1-4km til vi sees, bare 7km til en kort bakke, nå har du bare et par timer igjen av den absurde varmen – og nå, nå har du bare The Last Push igjen. Kun 21km. Rett opp.

Shit.

Du klarte det Gregor.

Det er nesten ufattelig.

Hakket mer krevende en du trodde var mulig.

Men det går. Det gikk. Steike som han gikk, Gregor!!

Gregor har en til-etter-tanke-stund, speider utover fra toppen av Mt. Whitney Portal mot veien han kom. Fra Darwin via Lone Pine og opp til Mt. Whitney!!

Noen klargjøringer;

-jeg har nok ikke 100% korrekt på markering av alle km, så der kan det avvike noe

-dette er sett utfra mitt synspunkt, ikke de andre og ikke Gregor sitt ståsted

-det var varmere enn jeg fryktet

Nevnte jeg den ubehagelige varmen?

Gratulerer med å ha nådd drømmen, Gregor!!!

* careful what you wish for….

Takk for fin tur!!

———–

Gregor hadde stor nytte av sine sponsorer før og underveis, disse er;

– Skanska

– Löplabbet Norge

– Jaybird Sport

– Gressvik Klinikken

Hvordan kan 161km med løping være enkelt? Kan man løpe fra problemene…?

Å løpe er så lett, også er det moro🙌🏃😜 (foto; Bjørn Hytjanstorp)
Å løpe er relativt enkelt. Det er raskere enn å gå, har du ikke prøvd har du ikke opplevd alle opp- og nedturer du finner ved å løpe. Når senen på yttersiden av låret, som strekker seg fra rumpa og ned til rett under kneskåla, er stram som de strammeste gitarstrengene. Da er det ikke lenge igjen til diagnosen runners knee! 
Men det er lett å løpe.

Tur i skogen, å løpe på stier er befriende!!

Hva er da vanskelig? 

– ikke bli sint når barna gjør noe de ikke burde, samtidig som du enkelt husker du gjorde det samme selv på samme alder

– legge seg til riktig tid (søvn er svært viktig)

– ha tid til alle rundt deg
Det høres enkelt ut å fikse dette også. Jeg synes det er lettere å sette en fot foran den andre, helst i et raskere tempo enn når jeg går. Da løper jeg.

Å løpe er lett, her kan man til og med løpe rundt….
Det har blitt enda lettere å løpe ettersom beina, og kroppen, har blitt vant til å løpe. Jeg kan faktisk løpe litt lengre for hvert halvår. Her ligger det selvsagt aldri så liten nøkkel. En form for fasit. Det er ‘too much too fast….’ Løper du for mye og for raskt, da er risikoen for løpsrelaterte skader stor. Jeg har vært skadet noen ganger. Da er ikke verden verdt å leve i. Nesten. 
Så med årene blir det faktisk enda lettere å løpe. Etter 7 år med løping var det ikke vanskelig å løpe 161km i 40 graders varme på under 24 timer. Et par dager på krykker, 10 dager med null km løping – og så var bein, kropp og HODE klar for mer løping.
Fullført 161km på 23:52.14 uten at det var vanskelig. Men det tok noen år😇😜🏃☀️
De vanskelig gjøremålene blir etterhvert……?

– barna vokser til, jeg synes det både blir enklere og vanskeligere å være pappa til barna jeg elsker over alt på jord

– når jeg lever som om døgnet har 30 timer, ja, søvn blir det heller ikke mer av

– å alltid gå rundt med litt dårlig samvittighet for både privatlivet & arbeidslivet, joda, man blir aldri bra nok på dette området 

Burde jeg heller droppet løpingen, latt vær å trene, og brukt all tid på familie, jobb og venner?

Nye løp og mye opplevelser, og ny kunnskap:-) Berlin maraton i september…

Sorry, det kommer ikke til å skje. Å innse sine begrensninger er en sak, å endre dem noe annet. Noen oppgaver behersker jeg bedre nå enn for noen mnd/år siden. Jeg blir ikke en bedre person ved å ikke trene. 
Når jeg løper får jeg flere positive opplevelser, både å holde meg i god fysisk form – men også det som er enda mer viktig; min psykiske balanse og min psykiske form. 
Paykisk helse er mer viktig enn fysisk helse. Hvis man skulle satt de opp mot hverandre. Det er min erfaring. Og jeg mener jeg får i pose og sekk ved å løpe.


Jeg tror faktisk mørketallene innen psykisk helse i landet vårt er dype. At mange sliter med negative tanker. Trening burde vært skrevet ut på ‘blå resept’! Å være fysisk aktiv, få kjenne kroppen og hjertet jobbe gir en enorm positiv opplevelse etter endt økt. 


-de som er uenig burde teste selv, men det er ikke noe hokus pokus. Det tar 5-6mnd med 30min trening hver dag. 

-der starter man med å gå raskere enn man går tur

-etter 1 uke nytter man ut 60sekunder av gåturen med å jogge

-etter 1mnd jogger man hvert 8min i løpet av dagens raske 30min gåtur

-etterhvert jogger du 4min, går 4min, jogger 4min etc

-meld tilbake til meg etter 5-6mnd hvis du ikke er mer glad og fornøyd!!

Prøver å Lise meg frem, trenger ikke løpe fort – bare ha det gøy. Nok et blinsludd(?) av fotograf📸; Bjørn Hytjanstorp.
 

• 

Sånn, det var sommerens hjertesukk fra bessevisseren sjæl. Han som lever i sin egen verden. Meg. 
#løpno 

#161km | Lang racerapport om Keys 100 miles – målsetting + indre drive & kamp + bobler💥🏃☀️

Må ha brukt 6-7 timer på de siste tretti-en km. Det eneste som sto i hodet mitt var; Don’t Be Shit. Skal ha den føkkings beltespenna!! 

Fra testløpingen 7 uker før raceday….
 
Spe start…..

‘…….vi løper vaffal 5 runder rundt OG den lange veien rundt hestedammen….’


Mener å huske jeg gikk i 3. eller 4. klasse, og naboen og hans besøk hadde sammen med meg flere konkurranser på flere distanser innen løping. Kappløp. 
Stort sett jevnt på det som vel kan beskrives som sprint. En og en lyktestolpe. To og to lyktestolper. Halv runde. Hel. 

Spenst og løping!?

Igor Paklin. Høyde. Morsomt det og. Hoppet litt på gressplenen til naboen. Han var bestekompisen. 

Så var det lengre distanser. Mener bestemt at jeg ønsket å strekke strikken flere hakk. Fikk de to andre med på 5 runder, pluss en ekstra sløyfe et godt stykke utenfor nabolaget. Idag vil jeg anslå distansen til ca 6-7 km. 

.
Kongen av Billebakken…?

Jeg gikk ut i høy fart. Ønsket om både å vinne, og å raskt få en solid ledelse, var stor. Og jeg vant. Jeg vant med stor margin. Rakk å spise middag før de andre var ferdig. Sånn husker jeg det da;-) 

Det kan ha vært starten på, og grunnen til, at jeg idag digger å løpe langt. Forøvrig har jeg, mener jeg selv, endelig sett fordelen av å kjøre en noe mer passiv og forsiktig åpningshastoghet i konkurranser. 


Frem til jeg var 18-19 løp jeg kun 800m og 3000m. Også høyde da. Hoppet 1.85m som høyest, men det var ihvertfall 15-20cm for kort til å hevde seg, ingen vits i å spesialisere seg i øvelsen til Fosbury. 

Men spenst er faktisk viktig og bra for løping også.

.
Det siste gode resultatet – i min verden – ble en 3000m i militæret. Tror jeg da løp på 9:08 eller noe sånt. 


Fra et gateløp på 10K via Oslo Maraton på ca 4-5 timer – ble jeg etterhvert hekta på løping og startet å løpe mer. Og mer. Og det man liker bør man gjøre mer av. 


I 2012 ble det 6-timers. 

Some years ago….

Etterfulgt av min første løpsskade. Runners knee. Skadet i over 2mnd. Helt krise. 


I 2013 ble ønsket om mer og lengre oppfylt, det ble 100km i det store (?) utland, Stockholm. Hvor jeg bla. spiste 2 x BigMac som mat underveis i løpet (dermed oppdaget jeg hva god ultrafuel er) + masse cola/vann/appelsiner & bananer. Det var ekstremt varmt husker jeg, mellom 25 og 30 grader….. 


Leste mye om hva andre trente, hvordan de trente – og, hvilke løp de løp. Noen løpere var mer interessante enn andre. Steve Way spesielt. Han løp over dobbelt så raskt som meg i solen under de 100km i Stockholm. Sånt gjør inntrykk. 


Einar Cyvin er en annen jeg tidlig både fikk kontakt med, og så opp til. 


Tankene til Johan Kaggestad ble kombinert med hva andre hadde å tilføye med treningen sin. 80% rolig og 20% fart (ikke over terskel) er en måte jeg stort sett har fulgt de siste 3-4 årene. 

Kan legge til at det inneimellom har blitt noen _blodrøde_ økter. Det er moro å løpe fort. Ta seg ut. Man skal ha det litt moro! 

Gjentar det gjerne – det er moro å løpe fort. Spesielt når man forblir skadefri OG for fremgang. 


Ultraløping har stort sett vært det jeg har fokusert på. Der har drømmene om spektakulære løp, og tanken på om jeg noen gang kunne stille til start i et spesielt løp, vært drivkraften.


Når man gamper i vei, noen ganger to ganger om dagen, i flau fart og i dårlig vær – da er ikke drømmene like sterke. Så langt der i fra. 


Flere hevder, og forteller selv om egne erfaringer, at høy og rolig mengde gir deg god fart på kortere distanser. Helt ned på 3, 5 og 10km. 

Be awesome, og smil alltid til fotografen (Bjørn Hytjanstorp i dette tilfellet) 📸😎🏃


Kan bekrefte at så stemmer. Som 44 åring løper jeg raskere enn jeg gjorde da jeg var 17-18. Terskeltreningen kombinert med god rolig mengde fungerer bra. For meg. 


Er ikke sikker på hvor mange lange løp jeg har løpt. Tror det er mellom 7 og 12 maraton. Så er det 4-5 femmilsløp. Og 6-7 50miles. Ett 100km løp. Pluss mange korte løp. Klart, jeg har også dratt på meg noen DNF’er. Løp der jeg ikke kom i mål…..av ulike årsaker. DidNotFinish…


Keys100

For snart to år siden mente jeg det var på tide å virkelig teste om den klassiske ultradistansen, 100miles, var mulig å fikse. På asfalt. Jeg er mest glad i lett, flatt og raskt terreng. Og asfalt er nettopp ofte sånn. 


Ifjor var jeg ikke helt klar, verken forberedelser eller økonomi. 

• 

Men sommeren 2016 falt mye på plass. Da startet både planlegging og trening. 


9-10 mnd vil jeg si det tok å få meg klar for å ha en realistisk mulighet til å klare distansen. 
Tre nøkkelpunkter var stort sett det jeg kom til å fokusere på. 

  • mengdetrening
  • varmen
  • hodet

Litt humoristisk sagt, av andre enn meg men jeg er enig, så består et ultraløp av 90% mentalt arbeid. Og resten av jobben sitter i hodet. 


Kan vel egentlig bare legge til at all grunnarbeidet (løpingen) og kontinuiteten da må være på plass. 


Tre bolker med ultramengde i min trening var planen. Tre uker litt ulike hverandre, men med mål om 18-22 timer med løping per hver av ukene. 


En av ukene skulle være å prøveløpe traséen for selve konkurransen (sør for Florida) – som også skulle gi meg en mental boost når jeg sto på startstreken. Jeg ønsket å vite nøyaktig hva jeg skulle begi meg ut på.

Ultraslør er hot ass, i vinden lissom… 🤣☀️🏃

De to andre ukene – en i utkantLondon ble 170km på 4 dager og den tredje uka ble ca 150km i Oslo. 

I London løp jeg utrolig nok på en god kompis (Kim Olsen) som her har løpt 40-42km av sitt 100miles løp TP100! Fett😇🏃
 

Da jeg på kvelden før mitt tøffeste løp skulle hente startnummer, var det så varmt at jeg ikke orket stå i sola mer enn i 20-25min. Da var klokken fem-seks på ettermiddagen…. 

Skrekkblandet fryd, skepsis og andre tanker kjempet om oppmerksomheten der og da. 


Raceday 100 miles i ca 40 graders varme

💥☀️🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃☀️💥

Noen sang stars sprangled strips eller hva USA sin nasjonalsang heter. Fikk vekslet 4-5min (og tatt et bilde sammen med) med ultralegenden Pam Reed rett før start. ‘Alle starter for hardt i dette løpet selv om de starter rolig’ sa hun. ‘Pass på varmen mellom klokken 11 og 14, der kan løpet ryke’. 

Pam Reed forteller rolig før start hvordan man skal fikse 161km….

Godt med råd. Det skulle jeg følge. Noe som også var planen før hennes fornuftige setninger. Jeg hadde en god plan! Og nå enda mer sikker på den!

• 
Jeg skulle starte i heat B, for de som mente de skulle fullføre på under 21 timer. Fem minutter før jeg løp stakk vinnergruppa av gårde. Ca 40-45 løpere. Menn og damer. 

• 
Don’t be shit. Det var det jeg tenkte på i det vi løp avgårde da klokken ble 06:15. I min gruppe var vi ca 30-40 tror jeg. Litt færre enn forrige gruppe. 

• 
Før det var løpt 200-300 meter var jeg nesten sist i gruppa mi….. 

Løpet hadde 10 eller 11 mat & drikkestasjoner, pluss 6-7 ubemannede stasjoner hvor det sto flere bokser med is & vann. Svært store kjølebagger. 

• 

De viste seg å være gull verdt.
Planen min var å løpe ca 20min, og så gå i noen få minutter. Tidsmålet var jeg ikke 100% sikker på. Eller, jeg hadde flere. Smart? Vet ikke. Men så visste jeg heller ikke hva jeg kunne forvente. 

• 

Men jeg var fast bestemt på ÉN sak – jeg skulle i mål. Koste hva det koste vil. Heller krabbe enn å bryte når jeg først hadde lagt ned mye, og dratt langt.

• 
På ultraløp finnes det noe som kalles cutoff og makstid – underveis og i mål. Alle 10-11 (tror det var 10 stasjoner og den 11te var i mål) stasjoner hadde en makstid som alle løpere måtte ha nådd. Makstid = cutoff. Så på første matstasjon etter ca 13-14km opererte løpet med en makstid/cutoff. Var man ikke passert innen den tiden ble løperen fjernet fra løpet, og fikk dermed ikke delta mer. 

• 
I mål var makstiden 32 timer. Løp du i mål etter dette fikk du ikke fullført løp, og du fikk en DNF (did not finish) etter navnet ditt. Du fikk heller ingen medalje.

• 
Etter ca 38km 23,9miles) var min plan å passere på et sted mellom 5 og 6 timer. Da ville jeg ligge an til mellom 21 og 22 timer i sluttid. Hvis jeg løp jevnt og trutt med samme tempo. 

• 
Passeringen ble på 5:19.09 og tidsmessig var dette etter planen. Frem til nå hadde jeg kjørt helt solo, løpt mitt løp, alene, stoppet både på alle drikkestasjoner og på 3-4 bensinstasjoner – samtlige steder var rutinene like. Masse is i capsen, masse is i nakken, en flaske isvann over hode & nakke – og en flaske isvann over lår og legger. 

• 
Sol & varme…
Merket sola og varmen, men merket den mer som at den var der og sånn skulle det være. Ikke no vits å gjøre noe ut av det. Jeg kunne kontrollere min kropp, mine bein og min puls. Varmen og fuktigheten kunne jeg ikke styre. 

• 
Jeg løp på puls. Ble den for høy så roet jeg ned. Var den ok så var det bare å keep going forward.
Hodet var bra låst på at dette tar et døgn +++ og så er jeg i mål. Keep moving forward. Det var mitt mantra – alle bevegelser var forover mot mål. Ikke sitte ned på stasjoner. Løpe – gå litt – løpe – gå litt. 

• 
Et sted rundt 60-65 km kjente jeg en lett murring i det ene beint. Ikke noe tenkte jeg. Ristet løs, løp litt raskere og roligere om hverandre. Det var straks borte. 

Passerte 42miles (68-69km) på 8:31.48 og var på track mot drømmemålet. 

• 
Så kom murringen i beinet tilbake. Og etter ca 75km ble det verre. Måtte stoppe opp. Prøvde å ise ned, masserte litt selv. Hjalp litt, ikke mye. Dermed snudde det om og ble 15-20min gåing og noen minutter løping. 

• 

50 miles

Her var det en fysio/lege/racemarshall som tok en kikk på leggen. Jeg fikk en del råd, god pleie og mat & drikke. Eller, maten frem til nå var stort sett appelsiner og bananer. Drikke var gatorade/redbull/cola og vann. Pluss is & isvann i hode/nakke. Ofte. 

• 
Etter 4-5 minutter ble jeg bedt om å komme meg avgårde. Der og da litt forfjamset og lite klar for å stikke videre, men adlød og var egentlig takknemlig relativt raskt. Lite gunstig å sitte i en stol når jeg hadde 80km igjen til mål…. Og, mind the dreaded chair var noe det ble spøkt med kvelden før…. 

• 
Passering halvveis på 11:09.11 var et par knepp mer enn planen. Planen hadde dog ingen punkter som het skade. Erre mulig?!? Vært mer eller mindre skadefri i flere år, fint det. Min tur nå. 

• 

Alternativene?

Jeg veide dem raskt i hodet mens jeg gikk mot Burger King og kjøpte en burger som jeg tok med meg (fant ingen Mækkern). Kom frem til at jeg nok ikke rakk cutoffen i mål hvis jeg gikk de ‘siste’ 8 milene. 

• 

Jeg klarte ikke gå så fort, tipper jeg gikk (haltet) med en fart som tok meg 4 km på 1 time. Hoderegningen var treig, det var fortsatt sol uten skyer og ca 37-38 grader (fikk jeg vite dagen etter). 

Bilde av to andre som løp samme sted som meg (stjålet bilde fra dem🙄🤣)

Welcome to Hell’s tunnel…

  • Så sa skiltet. 
  • Så kom lukten.
  • Så ble det vindstille.
  • Så ble det varmere.

Tjukk buskas på begge sider av sykkelstien, tang og tare pluss fisketeiner som lå i nærheten – det stinket. 

• 

Sånn bar det av sted i en drøy time. Dagen etter løpet ble det nevnt 42-44 grader i den tunnelen. 
To walk it in ville ta meg ca 21-22 timer + stopp + at dette skulle gjøres nattestid og jeg ville få en ny 5 timers periode med solen steikende når neste formiddag kom…. 

• 

Kroppen ville trolig ikke klare å gå så lenge med den leggen.
Jeg prøvde å løpe, vondt. Gikk igjen. Stoppet og handlet mer drikke + is etc. 

Vondt, farten er på hele 4km/t….eller 12:30min/km🙄🏃💥

• 

Etter 4-5 km og utallige forsøk på å løpe klarte jeg nesten 2 km med lunting. Så stoppet det. 
Slik gikk de neste 3-4 timene. 

• 
Så falt temperaturen, mørket startet og jeg kom til den desidert lengste broen av alle. På med blinkende refleksvest og en super hodelykt. En stor takk for den Kim Johannesen, de har litt av hvert med sukker på hos Geir og Kim på Löplabbet i Sandvika. 

• 
 Totalt ble vel 48 broer passert, de fleste om natten. Denne broen bar navnet 7 Mile Bridge. Småpene 11-12 km lang, med en topp midt på der båtene kunne passere under. Seilbåter. Vet ikke helt, men 25-30 meter høy og uten fortau – biler og trailere kjører heller ikke sakte når fartsgrensen er 55 miles/hour.

• 
Om å løpe av seg skader er bra…?
Leif Ambrahamsen løp 6 dagers for et år eller to siden, hvorav to av dagene ble brukt til å løpe av seg beinhinnebetennelse. Da har jeg også opplevd det. For rett etter 7 Mile Bridge ‘slapp’ jeg til, og fikk igang løpingen. 

Etter ca 100-105km og helt frem til 140km (alt med hodelykt og småkalde 26-27 grader nattestid) bare fløt det på. Shit. Digg ass!! 

King of the nightshift!! Her fløt det bra!! 😇💥🙌🏃

• 

De siste 31km (ja, klokken min viste 171km i mål pga kryssing av veier etc) ble et helvete. 

Heldigvis så jeg ikke leggen min fordi det var mørkt, men det var ikke digg.


Må ha brukt 6-7timer på de siste tretti-en km. Det eneste som sto i hodet mitt var; Don’t Be Shit. Skal ha den føkkings beltespenna!! 

Detaljene og splittene; 

Første 50 miles ble forsert på 11:09.11 og siste 50 miles brukte jeg 12:43.43 på. 
Av ca 240 startende lå jeg på ca 80-90 plass halvveis. 
Jeg klarte å løpe den aller siste km og kom i mål på 23:51.54 som nr 37. 

Splitta & statsa…. Ingen negativ splitt da🙄

• 

1. Hodet gjorde jobben. 

2. Beina hadde grunnlaget. 

3. Beltespenna var min. 

• 
Eufori blandet med en ekstrem kvalme og en ekstrem vond legg, som nå i lyset fra målområdet ikke så særlig pen ut. 

En mann og hans beltespenne… 😇🙌🏃

Mange følelser. Jeg klarte det var første tanke. Andre og tredje tanke handlet om dusj og senga. Fort. 

••••••• 

Sånn kjapt, hva skjedde så? 

– fikk sitte på til hotellet

– fikk dusjet

– fikk ikke sove 

– klarte ikke spise noe særlig 

– småsov 1-2 timer 

– dusjet igjen

– brukte 20min ned til spisesalen

– spiste egg & bacon + masse vann

– nye 20min opp til rommet

– sovnet straks og sov 3-4 timer til

– ned til bassengpool-baren hvor det var for varmt

– spiste en stor pizza ved resepsjonen

– var endelig ‘levende’ igjen

• 
På kvelden var det bankett, med live band og stor fest. Key West vet hva fest er. Traff en masse hyggelige løpere + crew (80% av løperne hadde egen bil + crew noe jeg ikke gadd/hadde råd til) 

Det skal være mulig å få denne til å passe assa!!

Etter 2 pils og 2 timer i solen på banketten var jeg kake igjen. Back to the hotell, mer soving. Digg!!

• 
Neste dag var det 7 timer i bil (ble kjørt assa) fra Key West til Fort Lauderdale hvor flyplassen lå. Klarte ikke gå, ble satt i rullestol og rullet forbi det som var av køer og incheck. Rar følelse. Men effektivt.

• 

 På flyet rydde da også plass til meg. Drit med skaden, greit med ekstra service. Beint høyt i 10 timer, så ankom man Gardermoen. 

Når det ene beinet ikke ligner det andre beinet🙄😰😇

• 

10 dager uten trening ble det, før jeg rett og slett måtte ut i skogen. 

• 
Nå er det gått tre uker, beina er helt tiltaksløse men hodet er happy camper med en liten tur stort sett hver dag. 

• 
Next up av ultra? Tja, om et par uker er planen et terrengløp på Romerike:-) 

———

• 

Tusentakk for alle som har peppet, heiet, fulgt med og kommentert!!!

#ecotrailoslo 2017 og fire årstider underveis? 

Når kong vinter skal løpe Ecotrail Oslo;
• ekstra vindjakke i sekken

• flau fart i oppoverbakke

• mer moro med snø
Ole Brumm og ønske om å få både i pose & sekk, det venter noen overraskelser når Ecotrail Oslo arrangeres lørdag 20. mai. Få plasser igjen er det, men snøen gir løpere og arrangører et større lerret å bleke når foreberedelsene går inn i siste uke før raceday.
Alle deltakere får en fordel hvis farten senkes når løypas trasé byr på oppoverbakke. Noen enkle, andre bratte. 
Snøen som falt i forrige uke kan med fordel gi rom for å endre planen om hvordan gjennomføre et ultraløp. 
Ecotrail Oslo fikk i 2016 (ifjor) flott vær, sol og stort sett tørre stier. Et krevende løp er det okke som, i år vil varme klær kanskje ikke være så dumt! 
Tipset når det er 6 dager igjen til starten går, er å følge med på hva som arrangør legger ut av informasjon. 
– Søk etter info om vær & føre

– Sjekk utstyr 3 dager før raceday

– Husk å alltid være klar for ‘smil & mye sosial moro’ 
Sjekk Ecotrail Oslo i samtlige kanaler, risikoen er svært høy for høy kvalitet på info fra arrangør til deltakere i følgende kanaler;
• Ecotrail Oslo på facebook

• Ecotrail Oslo sin instagram konto

• Ecotrail Oslo sender kanskje ut et nyhetsbrev
Følg med og ha det moro lørdag 20. mai:-) 
Jeg løp selv både i 2015 og ifjor (2016) og flere steder dukket det opp fotografer…… 
Foto;  Bjørn Hytjanstorp

Merking av trasé under løp #skandalen #NOløpet2017

Bare å legge seg flat, her kan verken fake news, ei heller Robert Mugabe trikse frem magi slik at alle løperne på Vestby blir happy. 
Søker innspill, fripass og overoppsyn allerede nå før #NOløpet2018
Hvordan skal en merke en trasé (løp i dette tilfelle)

  • bruk bånd/markører i kryss det kan oppstå uklarheter 
  • putt en mann/kvinne som vakt på strategiske steder i løypa (fortinnsvis en som kjenner løpere/løpsmiljøet)
  • gi gjerne beskjed rundt på nett hvordan trasé skal merkes (gjerne be om innspill fra løpets fb-side for å engasjere deltakere)
  • informer rett før løpet skal starte enda en gang om hvordan løypa skal følges 

DET KAN ALLTID GJØRES MER OG BEDRE ARBEID – dette gjelder for alle, på jobb, privat & under merking av løp. Her har alle muligheten til å komme med innspill og tilbakemeldinger. Slik kan man øke kvaliteten på et arrangement.
Hva så når noe går feil?

Når noen blir så lei seg (les; så sinte at ukvemsord kastes, noen trusler sågar, på grunn av et lite løp på en søndag i Vestby?) 

Det er da man vet hva dette betyr for mange. Man har trent helt siden året før. Man ønsker å gjøre en så god innsats som mulig. Forståelig nok.
Hjelp…. Innspill… Samarbeid! 2018 billetter!

– Jeg, det er Andreas Gossner, merket årets trasé for både 5K og 10K traséen. 

– Jeg tok også ned merkene (røde bånd påført navnet på en samarbeidsparter) etter løpet.

– Fikk kommentarer fra mine kolleger før jeg tok ned merkingen, om at det var på randen av ****** tja, engasjerte løpere som hadde løpt feil.

– Med de kommentarene, løp jeg ut igjen i begge traséene for å finne ut av hvordan dette kunne skje.

– To steder var det fjernet merkebånd (som jeg hang opp idag tidlig) sorry, det får jeg ikke gjort noe med.

– Det løpes samme trasé fra 0-3,3km fra start og fra ca 7-10km – mellom 3,3km og ca 7km løpes en runde i en retning 

– Mellom 3 og 4 km var det kryssing av asfaltvei, her sto det en vakt som skulle (fortinnsvis) vise løperne i riktig retning

– Det er blitt meg fortalt at løypevaketen ikke pekte og la til rette for løperne

– Uopprettelig feil var nå skjedd 😦

– Tetgruppa løp dermed I FEIL RETNING

Her går det bare an å gjøre en ting – legge seg så flat man overhodet klarer og håpe at alle engasjerte løpere kan tilgi.

De som løp feil – var en god del er det blitt meg fortalt – hver så snill og send en e-post til meg på andreas@runnersworld.no og fortell hva som skjedde og om jeg kan, skal jeg gjøre så godt jeg kan for å kompensere.
Rekker opp hånda og ber om klart vær

Jeg liker å tro at jeg kjenner halve løpsmiljøet på Østlandet. Så er selvsagt ikke riktig, men en god del kjenner jeg. Ikke hugg hele hodet mitt av, det kommer flere løp som er mye større enn NO-løpet og de ‘er mye fetere enn….’ 

Vel, håper ikke hele verden går dukken nå – og at dere heller kan hjelpe meg til en god tid under årets Berlin maraton!!!

#løpno

#skrikhøyt

#synghøyt

Part 3/3 #runningdowntokeywest

Fra bloggen min – for de som liker sånt (løping), så har jeg lagd 3 reise-beskrivelser. 
Del 3 av 3

Kort oppsummert

  • ca 30 km dagsetappe (+15K bonus fredagsmorgen)
  • Sol, sol, sol 
  • Mye trafikk & en nordmann på tur 

Dag 3 – sjarmøren på 12-??? miles.

Nok en natt med 9 timer på puta. Søvn er som mange vet og har tipset meg om, og som jeg er klar over, uvurderlig viktig for restitusjonen. 

Eggrollbacon-sandwich + cola & vann = perfekt frokost. Visste du ikke det? Joda, loff med ost & skinke + cola er også innafor. Jeg er selvsagt sunn må vite…. 

I løpet av gårsdagen var beina blitt noe spesielle. En rar følelse jeg ikke har opplevd fra andre løp. En blanding av tømmerstokker og gelé. Men ingen tegn til vondter, ingen tegn til trøbbel. 
Bare å mate på. 

Videre. 

Mot sør. 

Mot Key West. 
Siste dagen med løping hadde jeg allerede planlagt – den skulle ikke være så lang at jeg ikke rakk poolen, solsenga & litt R&R! Etter snaue 30 km nådde jeg Key West. I made it. Etter planen skulle jeg nå ha løpt ca 100miles. Men pga endringene på dag én ble totalen lavere. Greit for meg. Jeg satt igjen med stort sett de svarene jeg ønsket. 

Time for some R&R! Pool er digg😎🏃☀️
Bonus km…..

-Fredag morgen våknet jeg såpass tidlig at jeg morgenøkt bare måtte løpes. En progressiv 10K langs strandpromenaden + en rolig 5K som nedjogg. 

Beachrun last day…
Oppsummert;

* Utstyret fungerte meget bra (Altra One 2.5 Injinji tåsokker, Xbionic tights, shorts & sleeves) caps m/ slør og gode briller. Salomon drikkesekk m/ to softflasker som drikkekilde. 

* Mat & drikke; en del hyppigere enn først antatt (samme som i andre løp; vann/cola/redbull/appelsin/banan/sjokolade)

* Tempo/fart; oj, det er her det avgjøres. Men å være smart de første 6-8 timene (gå-løpe-gå-løpe) så skal dette bli bra lørdag 20. mai!

* Løp totalt 144km på mine fire dager.
Sære punkter om utstyret;

• Xbionic

Søkte og leste rundt etter hva jeg skulle ha på meg. Endte tilslutt opp med en utgave av Xbionic sine klær. Det fungerte bra. Veldig bra. 

Varme, svette og ventilering –> opplevdes som om jeg skulle løpt hjemme i Oslo. Tok av sleeves og caps et par ganger i typ 20-30min, merket straks at det ikke var behagelig, på med utstyr igjen. 
100miles 

Da gjenstår det å fortsette treningen, samt å holde seg skadefri (her får jeg hjelp 1/mnd av Didrik Hermansen/naprapat) og glede seg til raceday lørdag 20. mai. 

Seven Mile Bridge sett fra luften…

#løpno