#161km | Lang racerapport om Keys 100 miles – målsetting + indre drive & kamp + bobler💥🏃☀️

Må ha brukt 6-7 timer på de siste tretti-en km. Det eneste som sto i hodet mitt var; Don’t Be Shit. Skal ha den føkkings beltespenna!! 

 
Spe start…..

‘…….vi løper vaffal 5 runder rundt OG den lange veien rundt hestedammen….’

•
Mener å huske jeg gikk i 3. eller 4. klasse, og naboen og hans besøk hadde sammen med meg flere konkurranser på flere distanser innen løping. Kappløp. 
Stort sett jevnt på det som vel kan beskrives som sprint. En og en lyktestolpe. To og to lyktestolper. Halv runde. Hel. 

Spenst og løping!?

Igor Paklin. Høyde. Morsomt det og. Hoppet litt på gressplenen til naboen. Han var bestekompisen. 

Så var det lengre distanser. Mener bestemt at jeg ønsket å strekke strikken flere hakk. Fikk de to andre med på 5 runder, pluss en ekstra sløyfe et godt stykke utenfor nabolaget. Idag vil jeg anslå distansen til ca 6-7 km. 

.
Kongen av Billebakken…?

Jeg gikk ut i høy fart. Ønsket om både å vinne, og å raskt få en solid ledelse, var stor. Og jeg vant. Jeg vant med stor margin. Rakk å spise middag før de andre var ferdig. Sånn husker jeg det da;-) 

Det kan ha vært starten på, og grunnen til, at jeg idag digger å løpe langt. Forøvrig har jeg, mener jeg selv, endelig sett fordelen av å kjøre en noe mer passiv og forsiktig åpningshastoghet i konkurranser. 

•
Frem til jeg var 18-19 løp jeg kun 800m og 3000m. Også høyde da. Hoppet 1.85m som høyest, men det var ihvertfall 15-20cm for kort til å hevde seg, ingen vits i å spesialisere seg i øvelsen til Fosbury. 

Men spenst er faktisk viktig og bra for løping også.

.
Det siste gode resultatet – i min verden – ble en 3000m i militæret. Tror jeg da løp på 9:08 eller noe sånt. 

•
Fra et gateløp på 10K via Oslo Maraton på ca 4-5 timer – ble jeg etterhvert hekta på løping og startet å løpe mer. Og mer. Og det man liker bør man gjøre mer av. 

•
I 2012 ble det 6-timers. 

•

Etterfulgt av min første løpsskade. Runners knee. Skadet i over 2mnd. Helt krise. 

•
I 2013 ble ønsket om mer og lengre oppfylt, det ble 100km i det store (?) utland, Stockholm. Hvor jeg bla. spiste 2 x BigMac som mat underveis i løpet (dermed oppdaget jeg hva god ultrafuel er) + masse cola/vann/appelsiner & bananer. Det var ekstremt varmt husker jeg, mellom 25 og 30 grader….. 

•
Leste mye om hva andre trente, hvordan de trente – og, hvilke løp de løp. Noen løpere var mer interessante enn andre. Steve Way spesielt. Han løp over dobbelt så raskt som meg i solen under de 100km i Stockholm. Sånt gjør inntrykk. 

•
Einar Cyvin er en annen jeg tidlig både fikk kontakt med, og så opp til. 

•
Tankene til Johan Kaggestad ble kombinert med hva andre hadde å tilføye med treningen sin. 80% rolig og 20% fart (ikke over terskel) er en måte jeg stort sett har fulgt de siste 3-4 årene. 

•

Kan legge til at det inneimellom har blitt noen _blodrøde_ økter. Det er moro å løpe fort. Ta seg ut. Man skal ha det litt moro! 

•

Gjentar det gjerne – det er moro å løpe fort. Spesielt når man forblir skadefri OG for fremgang. 

•
Ultraløping har stort sett vært det jeg har fokusert på. Der har drømmene om spektakulære løp, og tanken på om jeg noen gang kunne stille til start i et spesielt løp, vært drivkraften.

•
Når man gamper i vei, noen ganger to ganger om dagen, i flau fart og i dårlig vær – da er ikke drømmene like sterke. Så langt der i fra. 

•
Flere hevder, og forteller selv om egne erfaringer, at høy og rolig mengde gir deg god fart på kortere distanser. Helt ned på 3, 5 og 10km. 

•
Kan bekrefte at så stemmer. Som 44 åring løper jeg raskere enn jeg gjorde da jeg var 17-18. Terskeltreningen kombinert med god rolig mengde fungerer bra. For meg. 

•
Er ikke sikker på hvor mange lange løp jeg har løpt. Tror det er mellom 7 og 12 maraton. Så er det 4-5 femmilsløp. Og 6-7 50miles. Ett 100km løp. Pluss mange korte løp. Klart, jeg har også dratt på meg noen DNF’er. Løp der jeg ikke kom i mål…..av ulike årsaker. DidNotFinish…

•
Keys100

For snart to år siden mente jeg det var på tide å virkelig teste om den klassiske ultradistansen, 100miles, var mulig å fikse. På asfalt. Jeg er mest glad i lett, flatt og raskt terreng. Og asfalt er nettopp ofte sånn. 

•
Ifjor var jeg ikke helt klar, verken forberedelser eller økonomi. 

• 

Men sommeren 2016 falt mye på plass. Da startet både planlegging og trening. 

•
9-10 mnd vil jeg si det tok å få meg klar for å ha en realistisk mulighet til å klare distansen. 
Tre nøkkelpunkter var stort sett det jeg kom til å fokusere på. 

• mengdetrening
• varmen
• hodet

Litt humoristisk sagt, av andre enn meg men jeg er enig, så består et ultraløp av 90% mentalt arbeid. Og resten av jobben sitter i hodet. 

•
Kan vel egentlig bare legge til at all grunnarbeidet (løpingen) og kontinuiteten da må være på plass. 

•
Tre bolker med ultramengde i min trening var planen. Tre uker litt ulike hverandre, men med mål om 18-22 timer med løping per hver av ukene. 

•
En av ukene skulle være å prøveløpe traséen for selve konkurransen (sør for Florida) – som også skulle gi meg en mental boost når jeg sto på startstreken. Jeg ønsket å vite nøyaktig hva jeg skulle begi meg ut på.

•

De to andre ukene – en i utkantLondon ble 170km på 4 dager og den tredje uka ble ca 150km i Oslo. 

 
•

Da jeg på kvelden før mitt tøffeste løp skulle hente startnummer, var det så varmt at jeg ikke orket stå i sola mer enn i 20-25min. Da var klokken fem-seks på ettermiddagen…. 

•

Skrekkblandet fryd, skepsis og andre tanker kjempet om oppmerksomheten der og da. 

•
Raceday 100 miles i ca 40 graders varme

💥☀️🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃🏃☀️💥

Noen sang stars sprangled strips eller hva USA sin nasjonalsang heter. Fikk vekslet 4-5min (og tatt et bilde sammen med) med ultralegenden Pam Reed rett før start. ‘Alle starter for hardt i dette løpet selv om de starter rolig’ sa hun. ‘Pass på varmen mellom klokken 11 og 14, der kan løpet ryke’. 

•

Godt med råd. Det skulle jeg følge. Noe som også var planen før hennes fornuftige setninger. Jeg hadde en god plan! Og nå enda mer sikker på den!

• 
Jeg skulle starte i heat B, for de som mente de skulle fullføre på under 21 timer. Fem minutter før jeg løp stakk vinnergruppa av gårde. Ca 40-45 løpere. Menn og damer. 

• 
Don’t be shit. Det var det jeg tenkte på i det vi løp avgårde da klokken ble 06:15. I min gruppe var vi ca 30-40 tror jeg. Litt færre enn forrige gruppe. 

• 
Før det var løpt 200-300 meter var jeg nesten sist i gruppa mi….. 

Løpet hadde 10 eller 11 mat & drikkestasjoner, pluss 6-7 ubemannede stasjoner hvor det sto flere bokser med is & vann. Svært store kjølebagger. 

• 

De viste seg å være gull verdt.
Planen min var å løpe ca 20min, og så gå i noen få minutter. Tidsmålet var jeg ikke 100% sikker på. Eller, jeg hadde flere. Smart? Vet ikke. Men så visste jeg heller ikke hva jeg kunne forvente. 

• 

Men jeg var fast bestemt på ÉN sak – jeg skulle i mål. Koste hva det koste vil. Heller krabbe enn å bryte når jeg først hadde lagt ned mye, og dratt langt.

• 
På ultraløp finnes det noe som kalles cutoff og makstid – underveis og i mål. Alle 10-11 (tror det var 10 stasjoner og den 11te var i mål) stasjoner hadde en makstid som alle løpere måtte ha nådd. Makstid = cutoff. Så på første matstasjon etter ca 13-14km opererte løpet med en makstid/cutoff. Var man ikke passert innen den tiden ble løperen fjernet fra løpet, og fikk dermed ikke delta mer. 

• 
I mål var makstiden 32 timer. Løp du i mål etter dette fikk du ikke fullført løp, og du fikk en DNF (did not finish) etter navnet ditt. Du fikk heller ingen medalje.

• 
Etter ca 38km 23,9miles) var min plan å passere på et sted mellom 5 og 6 timer. Da ville jeg ligge an til mellom 21 og 22 timer i sluttid. Hvis jeg løp jevnt og trutt med samme tempo. 

• 
Passeringen ble på 5:19.09 og tidsmessig var dette etter planen. Frem til nå hadde jeg kjørt helt solo, løpt mitt løp, alene, stoppet både på alle drikkestasjoner og på 3-4 bensinstasjoner – samtlige steder var rutinene like. Masse is i capsen, masse is i nakken, en flaske isvann over hode & nakke – og en flaske isvann over lår og legger. 

• 
Sol & varme…
Merket sola og varmen, men merket den mer som at den var der og sånn skulle det være. Ikke no vits å gjøre noe ut av det. Jeg kunne kontrollere min kropp, mine bein og min puls. Varmen og fuktigheten kunne jeg ikke styre. 

• 
Jeg løp på puls. Ble den for høy så roet jeg ned. Var den ok så var det bare å keep going forward.
Hodet var bra låst på at dette tar et døgn +++ og så er jeg i mål. Keep moving forward. Det var mitt mantra – alle bevegelser var forover mot mål. Ikke sitte ned på stasjoner. Løpe – gå litt – løpe – gå litt. 

• 
Et sted rundt 60-65 km kjente jeg en lett murring i det ene beint. Ikke noe tenkte jeg. Ristet løs, løp litt raskere og roligere om hverandre. Det var straks borte. 

Passerte 42miles (68-69km) på 8:31.48 og var på track mot drømmemålet. 

• 
Så kom murringen i beinet tilbake. Og etter ca 75km ble det verre. Måtte stoppe opp. Prøvde å ise ned, masserte litt selv. Hjalp litt, ikke mye. Dermed snudde det om og ble 15-20min gåing og noen minutter løping. 

• 

50 miles

Her var det en fysio/lege/racemarshall som tok en kikk på leggen. Jeg fikk en del råd, god pleie og mat & drikke. Eller, maten frem til nå var stort sett appelsiner og bananer. Drikke var gatorade/redbull/cola og vann. Pluss is & isvann i hode/nakke. Ofte. 

• 
Etter 4-5 minutter ble jeg bedt om å komme meg avgårde. Der og da litt forfjamset og lite klar for å stikke videre, men adlød og var egentlig takknemlig relativt raskt. Lite gunstig å sitte i en stol når jeg hadde 80km igjen til mål…. Og, mind the dreaded chair var noe det ble spøkt med kvelden før…. 

• 
Passering halvveis på 11:09.11 var et par knepp mer enn planen. Planen hadde dog ingen punkter som het skade. Erre mulig?!? Vært mer eller mindre skadefri i flere år, fint det. Min tur nå. 

• 

Alternativene?

Jeg veide dem raskt i hodet mens jeg gikk mot Burger King og kjøpte en burger som jeg tok med meg (fant ingen Mækkern). Kom frem til at jeg nok ikke rakk cutoffen i mål hvis jeg gikk de ‘siste’ 8 milene. 

• 

Jeg klarte ikke gå så fort, tipper jeg gikk (haltet) med en fart som tok meg 4 km på 1 time. Hoderegningen var treig, det var fortsatt sol uten skyer og ca 37-38 grader (fikk jeg vite dagen etter). 

Welcome to Hell’s tunnel…

• Så sa skiltet. 
• Så kom lukten.
• Så ble det vindstille.
• Så ble det varmere.

Tjukk buskas på begge sider av sykkelstien, tang og tare pluss fisketeiner som lå i nærheten – det stinket. 

• 

Sånn bar det av sted i en drøy time. Dagen etter løpet ble det nevnt 42-44 grader i den tunnelen. 
To walk it in ville ta meg ca 21-22 timer + stopp + at dette skulle gjøres nattestid og jeg ville få en ny 5 timers periode med solen steikende når neste formiddag kom…. 

• 

Kroppen ville trolig ikke klare å gå så lenge med den leggen.
Jeg prøvde å løpe, vondt. Gikk igjen. Stoppet og handlet mer drikke + is etc. 

• 

Etter 4-5 km og utallige forsøk på å løpe klarte jeg nesten 2 km med lunting. Så stoppet det. 
Slik gikk de neste 3-4 timene. 

• 
Så falt temperaturen, mørket startet og jeg kom til den desidert lengste broen av alle. På med blinkende refleksvest og en super hodelykt. En stor takk for den Kim Johannesen, de har litt av hvert med sukker på hos Geir og Kim på Löplabbet i Sandvika. 

• 
 Totalt ble vel 48 broer passert, de fleste om natten. Denne broen bar navnet 7 Mile Bridge. Småpene 11-12 km lang, med en topp midt på der båtene kunne passere under. Seilbåter. Vet ikke helt, men 25-30 meter høy og uten fortau – biler og trailere kjører heller ikke sakte når fartsgrensen er 55 miles/hour.

• 
Om å løpe av seg skader er bra…?
Leif Ambrahamsen løp 6 dagers for et år eller to siden, hvorav to av dagene ble brukt til å løpe av seg beinhinnebetennelse. Da har jeg også opplevd det. For rett etter 7 Mile Bridge ‘slapp’ jeg til, og fikk igang løpingen. 

Etter ca 100-105km og helt frem til 140km (alt med hodelykt og småkalde 26-27 grader nattestid) bare fløt det på. Shit. Digg ass!! 

• 

De siste 31km (ja, klokken min viste 171km i mål pga kryssing av veier etc) ble et helvete. 

Heldigvis så jeg ikke leggen min fordi det var mørkt, men det var ikke digg.

Må ha brukt 6-7timer på de siste tretti-en km. Det eneste som sto i hodet mitt var; Don’t Be Shit. Skal ha den føkkings beltespenna!! 

Detaljene og splittene; 

Første 50 miles ble forsert på 11:09.11 og siste 50 miles brukte jeg 12:43.43 på. 
Av ca 240 startende lå jeg på ca 80-90 plass halvveis. 
Jeg klarte å løpe den aller siste km og kom i mål på 23:51.54 som nr 37. 

• 

1. Hodet gjorde jobben. 

2. Beina hadde grunnlaget. 

3. Beltespenna var min. 

• 
Eufori blandet med en ekstrem kvalme og en ekstrem vond legg, som nå i lyset fra målområdet ikke så særlig pen ut. 

Mange følelser. Jeg klarte det var første tanke. Andre og tredje tanke handlet om dusj og senga. Fort. 

••••••• 

Sånn kjapt, hva skjedde så? 

– fikk sitte på til hotellet

– fikk dusjet

– fikk ikke sove 

– klarte ikke spise noe særlig 

– småsov 1-2 timer 

– dusjet igjen

– brukte 20min ned til spisesalen

– spiste egg & bacon + masse vann

– nye 20min opp til rommet

– sovnet straks og sov 3-4 timer til

– ned til bassengpool-baren hvor det var for varmt

– spiste en stor pizza ved resepsjonen

– var endelig ‘levende’ igjen

• 
På kvelden var det bankett, med live band og stor fest. Key West vet hva fest er. Traff en masse hyggelige løpere + crew (80% av løperne hadde egen bil + crew noe jeg ikke gadd/hadde råd til) 

Etter 2 pils og 2 timer i solen på banketten var jeg kake igjen. Back to the hotell, mer soving. Digg!!

• 
Neste dag var det 7 timer i bil (ble kjørt assa) fra Key West til Fort Lauderdale hvor flyplassen lå. Klarte ikke gå, ble satt i rullestol og rullet forbi det som var av køer og incheck. Rar følelse. Men effektivt.

• 

 På flyet rydde da også plass til meg. Drit med skaden, greit med ekstra service. Beint høyt i 10 timer, så ankom man Gardermoen. 

• 

10 dager uten trening ble det, før jeg rett og slett måtte ut i skogen. 

• 
Nå er det gått tre uker, beina er helt tiltaksløse men hodet er happy camper med en liten tur stort sett hver dag. 

• 
Next up av ultra? Tja, om et par uker er planen et terrengløp på Romerike:-) 

———

• 

Tusentakk for alle som har peppet, heiet, fulgt med og kommentert!!!